Turens første etappe bringer oss inn i, og gjennom, naturreservatet Forest of Bowlands.
Reservatet er et område med kalksteinsfjell, dype daler og torvmyr, og har status AONB (Area of Outstanding Natural Beauty).

For oss nordmenn kan det være interessant å merke seg at navnet Bowland stammer fra det norrøne ordet boga-/bogi, som betyr noe slikt som “Elven svinger seg”. De mange elvene i området har alle en mengde meandersvinger, som kan forklare hvorfor området har fått dette navnet.

Turens første sagnomsuste pass er Trough of Bowland. Passet ligger ikke høyere enn 295 moh., og er følgelig ikke altfor krevende, med 4,3 km av 3,4 %. Passet gir likevel et forvarsel om hva som venter oss – stigninger som preges av korte og bratte ramper ispedd slakere partier hvor veien slynger seg opp i duvende terreng.
Til tross for sin beskjedne høyde er det imponerende utsikt over det omkringliggende landskapet.

Passet er mest kjent for å ha vært del av ruten for fangetransporten av “heksene” som ble tiltalt i rettssaken mot “Pendle witches” i 1612, avholdt i Lancaster Castle. Rettssaken regnes som en av de mest kjente og best dokumenterte i relasjon til hekseprosessene i England.

De neste tre milene i kupert terreng vil bringe oss ut av Bowlands og inn i mer kjente Yorkshire Dales. Vårt første møte med naturreservatet blir Malham Cove – en spektakulær amfiformet kalksteinklippe. Klippeformasjonen har vært benyttet i flere filmproduksjoner, hvor den mest kjente må sies å være Harry Potter og dødstalismanene (del I), fra 2010.
I sykkelperspektiv er nok Malham Cove mest kjent for de to utilgivelige klatringene som går på hver sin side av klippen. Vi skal klatre den vestre traseen (de som ønsker kan selvsagt ta begge). Denne er 1,8 km lang med en gjennomsnittlig stigningsprosent på 9,1. På det bratteste er klatringen over 15 %, og den topper ut på 397 moh.
Rekorden opp innehas av den kjente britiske “Hill climb”-spesialisten Andrew Feather. Den fjærlette mannen har forsert bakken ved å produsere 486 watt i 5 min og ti sekunder. Vi tar det nok litt roligere, og får unnskylde oss med nettopp å ha inntatt lunsj.

Nå gjenstår kun en skikkelig utfordring på dagens etappe, i form av Fleet Moss. Denne representerer etappens høyeste punkt, på 598 moh. Klatringen starter allerede i Hubberholme, og strekker seg over 12,1 km, men de første 7,5 kilometerne er slake og fine. De neste fire kilometerne er mer krevende, før det flater ut de siste hundre meterne. Fra toppen venter en heftig, men oversiktlig utforkjøring ned til dagens endestasjon, Hawes.

Det drøyer ikke mange meterne før vi tar fatt på dagens største utfordring – Buttertubs pass. Vi skal forsere det fra sørsiden, som er den mest tilgivende. Herfra er det 4,4 km til toppen av passet, og det stiger i snitt 6,5 %.

Klatringen ble vurdert av Jeremy Clarkson som ”Englands eneste virkelig spektakulære vei”. Passet er et av de mest kjente i regionen, og figurerte i Tour de France i 2014. Det var også del av traseen i sykkel-VM i 2019 (UCI World Road Race Championships). Christian Prudhomme uttalte; ”Jeg tror at Buttertubs-stigningen nå kan kalle seg Alpe d’Huez of Yorkshire”. På vei nordover, ut av Hawes, (forbi Simonstone Hall Hotel), blir veien gradvis brattere.

Den første delen av denne stigningen er den bratteste, med utvidede seksjoner over 10 %, men smerten begynner å avta når du til slutt passerer over ei ferist og begynner å se toppen av åsene. Veien bukter seg forsiktig oppover i ytterligere noen kilometer, med fantastisk utsikt vestover.

I utforkjøringen er det imperativt å være årvåken ved hårnålssvingen, omtrent halvveis ned, da den kan komme litt overraskende på. I tillegg er det viktig å være klar over at vi i den siste bratte delen på bunnen av utforkjøringen må stoppe helt opp (ved et stoppskilt).

Nå venter kun noen få kilometer med småkupert terreng innen vi skal ta fatt på stigningen opp Lamps Moss. Klatringen, i den grad man kan kalle den det, er drøye ni kilometer lang, men med et snitt på 2 %. Det er selvsagt partier hvor det er brattere, men det mest krevende er ikke verre enn 1,3 km med 7,9 %. I så måte er denne høyst overkommelige. På toppen skal vi krysse det åpne, ville myrlandet, før vi tar fatt på en smått magisk utforkjøring. I det vi ruller av myra, svinger veien til høyre og stuper nedover en slags hellende berg-og-dalbane. Selv om veien er stedvis bratt er det hele tiden oversiktlig og fint, så det er intet å frykte for dem som normalt er litt skeptiske nedover.

Resten av etappen går på småveier så smale at det såvidt er plass til en bil. Følgelig er trafikken minimal der vi farer gjennom den engelske landsbygda. Det er som om de som konstruerte veiene aldri hadde en konkret destinasjon i tankene, men kun satte seg fore å bygge en vei hvor man fikk sett så mye som mulig av dette vakre landskapet.

Etappen ender opp ved bredden av Windermere, som er Englands største innsjø. Området har vært blant landets mest populære steder å feriere siden midten av 1800-tallet.

Dette er den absolutte favorittetappen på huset. Omgivelsene som omkranser dagens trasé er nærmest ubeskrivelig vakre, og later til å være del av en imaginær verden. Det at klatringene i dag er ditto brutale gir etappen kontraster i inntrykk og emosjoner som vil følge deltakerne resten av livet. Vi skal bla. forsere Blea Tarn, Wrynose og Hardknott Pass. Alle har partier opp mot, og i noen tilfeller over, 30 %. Heldigvis varer de ikke så lenge av gangen.

Innen vi kommer dit skal vi nyte en fergetur over Windermere, hvor vi dernest sykler nordover langs vestbredden av Esthwaite Water. Ett av de desiderte høydepunktene for dagen er veien opp gjennom Great Langdale, som bringer oss til foten av dagens første absurd bratte lille kneik – Blea Tarn. Utfordringene som følger er alle viden kjent for sykkelentusiaster. Ikke så rent lite takket være Youtube-kanalen GCN, som har hatt flere innslag som har favnet de mange klatringene man finner i området.

Den siste halvdelen av etappen inneholder tilsvarende mange høydemeter, men de kommer heldigvis i et noe mer overkommelig format. Avslutningsvis skal vi gjennom Ennerdale og videre opp til Crummock Water, som vi sykler langs frem til hotellet i Buttermere.

Turens siste etappe står for døren. Etappen vil bringe oss inn i en del av Cumbria og Yorkshire Dales som er noe mindre besøkt. Her skal vi sykle langs intet mindre enn åtte ulike vann og sjøer. Dette er sågar den med færrest høydemetere. Det kan være verdt å ha i bakhodet i det man begynner å sykle, da vi nærmest umiddelbart tar fatt på Honister Pass, som på ingen måte gir inntrykk av å være del av en flat trasé. Bakken er 2,1 km lang á 10,7 %. Den siste snaue kilometeren stiger med over 15 %. Fra toppen er det en bratt og til tider litt uoversiktlig utforkjøring, så her er det best å ta det med ro.

Vi triller nå inn i Borrowdale. Det er vanskelig å tro at denne vakre og frodige dalen, nå en del av nasjonalparken, en gang var senter for industriell aktivitet, med smelteovner for jern, trekullbrenning og gruvedrift. Kanskje vi kan finne inspirasjon i denne transformasjonen fra industri til jordbruk, og en tilbakevending av plante- og dyreliv, i en tid hvor konsekvensene av vår høsting av klodens ressurser blir stadig tydeligere?!
De mange små grendene gjenspeiler den nordiske innflytelsen i navnene deres, mens steinmurer og enkle, men robuste bygninger forteller om århundrer med jordbruk. I dag sliter bøndene med å tjene til livets opphold, og besøkende yter følgelig et viktig bidrag til å opprettholde lokalsamfunnet.

Dagens andre og mest strabasiøse utfordring er klatringen med det klingende navnet “The Struggle”.
Denne går opp til Kirkstone Pass, men er kortere, og følgelig brattere enn hovedveien som ligger lengre øst. Klatringen er ganske nøyaktig 4 km lang, med 8,2 % gjennomsnittlig stigning, men de tallene gir på ingen måte en riktig fremstilling av hva som venter oss. Litt over halvveis er det nemlig et parti på over én kilometer hvor vi kun forserer fire (4) høydemeter. Det går sågar litt nedover et lite stykke på det partiet. Følgelig er resten av bakken hard. Veldig hard. Den er faktisk som tøffest helt på slutten, med stigning opp mot 20 %. I det vi kommer inn på hovedveien ligger det en kafé på høyre side. For de som ønsker å slå kameratens tid på Strava må man sykle ytterligere 200 meter opp, og heller snu der før man går til innkjøp av kaffe og britisk gjærbakst.
Siste del av etappen er langt snillere, selv om den inneholder en klatring eller to, den òg. Her skal vi også innom landsbyen hvor Edgar Rice Burroughs karakter, Tarzan, etter sigende har sine aner – Greystoke. Herfra er det flatt lende som venter de siste små kilometerne inn til hotellet.

Vi vil være behjelpelige med å pakke ned sykler i sykkelkoffert, for de som har behov for litt assistanse. Etter frokost er det opp til den enkelte å ta fatt på de få meterne bort til jernbanestasjonen, når det måtte passe den respektive.

For de som har en sen flyvning hjem, og strutter av overskudd, vil vi gladelig ta følge til toppen av Great Dun Fell, på åskammen noen kilometer øst for byen. Dette er etter sigende den tøffeste klatringen i England?! Turen er drøyt 60 km (t/r) og innebærer 1 200 høydemeter.